Til kallstanken har jeg gått ut ifra at det er Herren som må bygge sin menighet og at han gjør det ved sin Hellige Ånd. Dette har jeg hentet fra Paulus som skriver: ”For det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre etter hans gode vilje.” (Fil 2,13). > Jeg har bevisst lagt meg nærme primært Skriften og deretter bekjennelsesskriften, Confessio Augustana.
Og jeg tror også at Gud selvsagt ikke er innskrenket til å kalle kun prester og andre kirkelige ansatte, men til alle slags yrker. Jf. 1 Kor 7,24 ”[…] enhver skal forbli der han var da han ble kalt, og være der for Gud.” Men mitt hovedfokus er på prestegjerningen. Her kommer en skjematisk gjennomgang.
Hva er et kall?
Troen på at vi utfører noe som er Guds vilje fremfor noe annet. Å oppfatte seg som en medarbeider med Skaperen. Kallet, kallew, å rope ut rope på, er noe Gud gjør med alle mennesker. Slik at alle mennesker er Guds skapninger, men ikke alle er Guds barn – kun de døpte. Som Guds barn er vi kalt til flere ting.
• Kallet er personlig, han kaller oss ved navn. – Jes 43,1, ” Frykt ikke, jeg har løst deg ut; jeg har kalt deg ved navn, du er min.” Dette kallet gjelder ikke prestekallet nødvendigvis men har sin rot i dette første kallet.
• Gud angrer ikke sitt kall og sine nådegaver. – Rom 11,29, ” For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall.” Det er opp til oss hva vi gjør med det. Det er ingen automatikk i kallet, det må leves ut.
• Kallet går til alle. – Matt 28,19-20, Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler! Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»
Hvordan kaller Gud og om kallet?
– Moses (åpenbarer seg i en tornebusk, syn og hørsel), David (utpekt av en profet, Guds tjener), Samuel (åpenbaring via hørselen), Jeremia (visjon av Gud sittende på tronen), Apostlene (ved direkte tale), Paulus (på veien til Damaskus) og oss andre.
• Paulus fikk oppgaven han skulle gjøre for Gud ved omvendelsen. – Apg x,xx. For oss vil kanskje en opplevelse av å komme tilbake til dåpens nåde kunne fungere nogenlunde på denne måten, uten sammenligning for øvrig.
• Gud har laget en vei for oss som vi skal vandre på- Ef 2,10 ” For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.”
• Gud vil fullføre sitt verk med oss. – Fil 1,6 ”Og jeg er trygg på at han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag.”
• Kallet er hellig. – 2 Tim 1,9 ” Han har frelst oss og kalt oss med et hellig kall, ikke på grunn av våre gjerninger, men etter sin egen vilje og nåde, som er gitt oss i Kristus Jesus fra evighet av,”
• Siden Gud er hellig, kalles vi til hellighet. – 1 Pet 1,15f ”Han som kalte dere, er hellig. Slik skal også dere være hellige i all deres ferd. For det står skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig.”
• Vi må holde fast på kallet og befeste det. – 2 Pet 1,10f ”Derfor, søsken, må dere sette enda mer inn på å holde fast ved deres kall og utvelgelse. Gjør dere dette, skal dere aldri falle.”
Kall fra kirken
I vår tid kan det være nyttig å skjelne mellom ulike måter legge ut kallstanken på. Vår tid er preget av store menigheter som trekker til seg mennesker og som påstår å ha fått et spesielt kall fra Gud, noe som åpenbart appelerer til en del mennesker. Karismatiske menigheter og Luthersk kirker tenker radikalt annerledes om kallet.
De karismatiske samles om nådegavene og tjenestegavene som de kaller dem. Pastoren samler sine tilhengere rundt sin visjon, rundt det han opplever som sitt kall og direkte tilltale fra Gud. Slik det skjedde på Livets Ord i Uppsala så og på Zoé her på Sellebakk og i Moss Bibelsenter og andre trosmenigheter.
De Lutherske kirker derimot kaller sin prest fra sin midte. Tanken at noen som går til gudstjeneste utmerker seg på en eller annet vis og som blir oppmuntret til å studere teologi med tanke på å utruste seg for prestetjeneste. Her er fokuset snudd ned opp. Fra kollektiv til individ for kollektivet, istedenfor fra individ til kollektiv for imdividet.
CA XIV – om de kirkelige handlinger:
Kirken ved dens ledere kaller prester og andre som sine tjenere i Guds kirke. Bare utvalgte personer med kall fra (både) Gud og kirken skal forvalte ord og sakrament som konstituerer kirken.
CA V: ”For at vi skal komme til tro, er det innstiftet et tjeneste med å lære evangeliet og meddele sakramentene”
CA VII: ”Kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett.”
CA VIII: ”Kirken i egentlig forstand er forsamlingen av de hellige og sant troende. […] Både sakramentene og Ordet er virksomme på grunn av Kristi innstiftelse og befaling, selv om de meddeles av onde.”
CA XIV: ”Om kirkeordningen lærer de at i kirken bør ingen lære offentlig eller forvalte sakramentene uten at han (eller hun) er rettelig kalt.”
Kall fra både kirken og dens Herre - en adekvat løsning = rettelig kalt
Jeg oppfatter det slik at vi kalles av Gud og Kirken slik at vi kalles så å si to ganger. Kirkens ordninger gjør det slik, og jeg tror det er nødvendig og iblant viser det seg at dette ikke er tilstrekkelig.
1. Det interne kallet som den enkelte kjenner inni seg. Jf. Ef 2,10. Dette kallet kan basere seg på en sterk følelse, drømmer, overbevisninger eller andre ting som gjør at man kjenner seg dratt mot kirkelig tjeneste og prestetjeneste i kirken.
2. Det eksterne kallet fra den offisielle kirken med kallsbrev. Kirkens ordninger ordnet slik at det finnes en utvelgelsesprosess som ideelt sett skal plukke ut de kandidater som er best skikket til tjeneste på det aktuelle sted. Her tenker jeg at det enkelte bispedømme selv vet hvor skoen klammer og ser hvor de ulike kandidater best passer inn. Noe jeg tror er ganske komplisert og ekstremt energikrevende.
3. Det interne og det eksterne kallet bekreftes offentlig med ordinasjon. Dette oppfatter jeg som etter kirkens ordninger å være rettelig kalt til å forvalte Ord og Sakrament.
Konklusjon
Både indre og ytre sider ved kallet må oppfylles for at det skal være et fullbyrdet kall å leve i, men virkeligheten er kanskje ikke alltid så enkel.
Sluttord
Så helt til slutt noen sjelesørgeriske tanker fra et pastoralt tenkende hjerte. Jeg vet ikke om dere (eller jeg) går ut i jobb i Borg bispedømme nå eller om det drøyer, men jeg tenker slik om dette. Kanskje dette virker litt platt og uakademisk for dere, jeg vet ikke, men det er noe over troen på Gud som har noe naivt over seg. Paulus skriver noe om at det er sjelefienden (slangen) han frykter skal rive oss ut av oppriktige og rene troen på Kristus (Jf. 2 Kor 11,3), så jeg tror denne naive tilliten til Gud er berettiget. Nei, la det heller i så fall bli som profeten Habakuk skriver:
Hab 2,2f ” Skriv synet opp, riss det inn på tavler, så folk (du) kan lese det lett! For synet venter på sin tid, det jager mot enden og slår ikke feil. Om det dryger, så bare vent! Det kommer sikkert og uteblir ikke.”
Noen andre har sagt om det drøyer: ”Delay is not denial” Forsinkelse eller utsettelse er ikke det samme som nektelse, du kjenner bare ikke Guds klokke/timing. Så selv om du opplever et kall kan det drøye selv om du er klar. Tålmodighet er noe vi kan ha lett for å overse, men det er nok en av åndens frukter. Med andre ord, du tjener en god Gud og stor Gud, hvil i Hans nåde. Han vil fullbyrde det han begynte i deg. Han glemmer ikke, men vi gjør. Skriv det opp, minn deg selv på det – kanskje Gud også.
Stikkord: Confessio Augustana, Kall
